Når ein skal studere og vurdere helseforhold, er det viktig å ha med seg at det er stor kontrast i sjukdomsoppfatninga mellom før og no. I 1800-åra hadde ein høgare terskel for smerte og plager enn i dag, og sjukdom og død var ein mykje meir naturlig del av tilværet enn no til dags.
Det første utbruddet av kolera i Norge kom i 1832. Epidemien varte i to år og gikk i bølger. Den var den første i en serie kolerautbrudd som skulle ramme Norge og store deler av Europa gjennom hele 1800-tallet.
I tiårene fram mot 1900 var det de epidemiske sykdommene, diareene, meslinger, difteri, skarlagensfeber og tyfoidfeber - også kalt de store "barnedreperne", som representerte det største helseproblemet. Disse sykdommene kan betegnes som sivilisasjonssykdommer.
Spanskesyken var en verdensomspennende epidemi, en såkalt pandemi, som slo til i 1918. Sykdommen var en svært hard influensaepidemi og ble som alle influensaepidemier spredt ved dråpesmitte.
Tuberkulosen har vært forbundet med fattigdom, nød og elendighet. Men sykdommen har også vært knyttet til oppfatninger om en forskjønnet og sjelfull død, og til store kunstneres sårbare sinn.